Slik leser du ingredienslista

Fordi lista skal følge vekt. Ingrediensen det er mest av når varen lages, står først, og den det er minst av, står sist^[1].

Det gir deg et raskt bilde. Står sukker eller glukosesirup først i en frokostblanding, er det mer av det enn av noe annet.

Det finnes noen unntak. Ingredienser som utgjør under 2 prosent av varen, kan stå i valgfri rekkefølge til slutt. Tilsatt vann trenger ikke stå med hvis det er under 5 prosent av ferdigvaren, men det unntaket gjelder ikke kjøtt, bearbeidet kjøtt og uforedlet fisk^[1].

Prosenten viser hvor mye det er av en ingrediens varen gjør et poeng av. Står jordbær i navnet, eller er det bilde av jordbær på pakken, skal mengden jordbær stå i prosent^[1].

Tallet er nyttig når du sammenligner. To yoghurter med jordbær kan ha svært ulik mengde bær, og to fiskekaker ulik mengde fisk. Prosenten forteller deg hva du faktisk betaler for.

Fordi de er allergener. De 14 vanligste allergenene skal alltid framheves i ingredienslista, for eksempel med fet skrift, en annen skrifttype eller bakgrunnsfarge^[1],[2].

De 14 er korn med gluten, skalldyr, egg, fisk, peanøtter, soya, melk, nøtter, selleri, sennep, sesamfrø, svoveldioksid og sulfitt, lupin og bløtdyr^[2].

Har du eller noen i familien allergi, er det alltid pakningen som gjelder. Oppskrifter endres, og en app eller nettside kan ligge et steg bak.

Nei, det er samme stoff. Tilsetningsstoffer skal stå med funksjonen først og deretter enten navnet eller E-nummeret, for eksempel «emulgator (E471)» eller «emulgator (mono- og diglyserider av fettsyrer)»^[1]. Produsenten velger.

E-nummeret betyr at stoffet er godkjent i EU og EØS. Det sier ikke om stoffet er bra eller dårlig, og navnet er ikke tryggere enn nummeret.

Det mest nyttige ordet er ofte funksjonen foran. «Syre», «konserveringsmiddel» og «antioksidant» finnes også i enkel mat. «Emulgator», «fortykningsmiddel», «søtstoff» og «fargestoff» er derimot tegn på ultraprosessering i NOVA-systemet, og det samme er aroma^[4].

At produsenten mener det er en risiko for at et allergen har kommet inn i varen ved et uhell, for eksempel fordi samme produksjonslinje brukes til flere varer. Allergenet er ikke en ingrediens.

Merkingen er frivillig, og det finnes ikke felles grenseverdier i EU for når den skal brukes^[3]. Mattilsynet sier at den bare bør brukes når det er reell grunn til det, ikke for sikkerhets skyld.

Har du alvorlig allergi, bør du ta merkingen på alvor. Fordi den er frivillig, er det heller ingen garanti at en vare uten slik merking er fri for spor. Snakk med legen din om hva som gjelder for deg.

Nei. Det er hvilke ingredienser som står der, som avgjør, ikke hvor mange. I SUMTs database er et surdeigsbrød med frø og 17 ingredienser Renvare, fordi ingen av ingrediensene er en markør for ultraprosessering.

Kort liste er heller ingen garanti. «Sukker, glukosesirup, aroma» er tre ingredienser, og to av dem gjør varen ultraprosessert. I databasen finnes også to knekkebrød fra samme produsent der den eneste forskjellen som teller, er én emulgator.

Med fem raske sjekker:

1. Se på de første ingrediensene. De utgjør det meste av varen.
2. Let etter funksjonsord som emulgator, fortykningsmiddel, stabilisator, søtstoff, fargestoff og smaksforsterker.
3. Let etter industrielle ingredienser: aroma, glukosesirup, maltodekstrin, modifisert stivelse, proteinisolat og herdet fett.
4. Sjekk prosenten på ingrediensen varen er oppkalt etter.
5. Har du allergi, les de uthevede ordene og eventuell «spor av»-merking.

Finner du noe fra punkt 2 eller 3, er varen ultraprosessert etter NOVA^[4]. Det er den samme sjekken SUMT gjør når du skanner.