Tilsetningsstoffer og E-numre: hva de er og hvordan de godkjennes

Tilsetningsstoffer er stoffer som tilsettes mat for å løse en teknisk oppgave, og som vanligvis ikke spises alene som mat. De kan gjøre at maten holder seg lenger, får en bestemt farge, blir søt uten sukker eller holder seg jevn i stedet for å skille seg.^[1],[2]

Mange av stoffene finnes også i naturen. C-vitamin (E300) og pektin (E440) finnes i frukt, og lecitin (E322) finnes i eggeplomme og soyabønner. Andre er framstilt kjemisk.^[1]

Aroma er ikke et tilsetningsstoff i lovens forstand. Aroma har egne regler og ikke E-nummer, men SUMT behandler den sammen med tilsetningsstoffene fordi den har samme rolle i ultraprosessert mat. Det samme gjelder ingredienser som glukosesirup og maltodekstrin.

E-nummeret er en kode for et tilsetningsstoff som er godkjent i EU og EØS. Det forteller hvilket stoff det er, og at stoffet har vært gjennom en sikkerhetsvurdering.^[1]

På pakken skal hvert tilsetningsstoff stå med funksjonen først og deretter navnet eller E-nummeret, for eksempel «konserveringsmiddel E 250» eller «konserveringsmiddel natriumnitritt». Produsenten velger selv om den bruker navn eller nummer.^[4]

Nummeret gir et grovt hint om hva stoffet gjør:

• E100–E199: fargestoffer
• E200–E299: konserveringsmidler, blant annet nitritt og sorbat
• E300–E399: antioksidanter og syreregulerende midler
• E400–E499: emulgatorer, fortykningsmidler og stabilisatorer
• E500–E599: syreregulerende og klumpforebyggende midler
• E600–E699: smaksforsterkere
• E900–E999: søtstoffer, glaseringsmidler og gasser
• E1404–E1452: modifisert stivelse

Inndelingen er ikke helt fast. Mange stoffer har flere funksjoner, og det er funksjonen i den aktuelle varen som skal stå på pakken.

Et tilsetningsstoff blir godkjent når EFSA har vurdert det som trygt, og EU-kommisjonen og medlemslandene har bestemt hvilke matvarer det kan brukes i, og hvor mye. Stoffer som ikke står på EUs liste, er forbudt å bruke.^[1],[5]

Grunnlaget er forordning (EF) nr. 1333/2008 om tilsetningsstoffer. Norge har tatt den inn gjennom EØS-avtalen i tilsetningsforskriften, og Mattilsynet fører tilsyn.^[5],[2] Lista deler maten inn i 18 hovedkategorier med 158 underkategorier, og bruken er vurdert for hver kategori.^[2]

Godkjenning er ikke for alltid. Alle stoffer som var tillatt før 20. januar 2009, skal vurderes på nytt av EFSA.^[1] Det har fått konsekvenser:

• Titandioksid (E171) ble tatt ut av mat i 2022 etter at EFSA ikke lenger kunne kalle det trygt.^[6]
• Acesulfam K (E950) fikk høyere ADI i 2025 da nye data ble vurdert.^[7]
• For sulfitter (E220–E228) trakk EFSA tilbake den midlertidige ADI-en i 2022 fordi datagrunnlaget var for svakt.^[8]

ADI står for akseptabelt daglig inntak. Det er mengden av et stoff du kan få i deg hver dag gjennom hele livet uten merkbar helserisiko, oppgitt i milligram per kilo kroppsvekt per dag.^[9]

Som regel tar EFSA utgangspunkt i den høyeste dosen som ikke ga skadelige effekter i dyreforsøk, og deler den på 100 for å ha god margin. For glutamat ble det slik 30 mg per kilo kroppsvekt.^[10] For en voksen på 70 kilo tilsvarer det 2,1 gram om dagen.

Noen stoffer har ikke tallfestet ADI. Det gjelder blant annet pektin og xantangummi, der EFSA mener giftigheten er så lav at et tall ikke trengs.^[3],[12] Bruken er likevel regulert, med lister over hvilke matvarer stoffet kan brukes i.

Tilsetningsstoffene er delt inn etter hva de gjør i maten. Her er de klassene du oftest ser på norske varer:^[2],[4]

Vi har skrevet egne artikler om de klassene folk spør mest om:

• Emulgatorer
• Fortykningsmidler og stabilisatorer
• Søtstoffer
• Konserveringsmidler
• Fargestoffer
• Smaksforsterkere
• Aroma, naturlig aroma og røykaroma

Nei, et E-nummer betyr at stoffet er godkjent etter en risikovurdering. Mange E-numre er velkjente stoffer: E300 er C-vitamin, og E170 er kalsiumkarbonat fra malt kalkstein.^[1]

Alle spørsmål er likevel ikke besvart. Vurderingene oppdateres når ny kunnskap kommer, slik det skjedde med titandioksid. Forskere undersøker også om enkelte emulgatorer og søtstoffer påvirker tarmfloraen. Mye av dette er dyreforsøk eller observasjonsstudier, og det forklarer vi i artiklene om hver gruppe.

SUMT bruker tilsetningsstoffene til noe annet enn å rangere fare. De forteller hvordan varen er laget, og det er det vurderingen handler om.

SUMT regner fargestoffer, søtstoffer, smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler og stabilisatorer som tegn på ultraprosessering. Det bygger på NOVA-systemet, der slike «kosmetiske» tilsetningsstoffer skal gjøre sluttproduktet mer velsmakende eller tiltalende.^[11]

Regelmotoren i SUMT leser ingredienslista på tre måter:

1. Den ser etter ord for ingredienser som nesten bare brukes i industrien, som aroma, glukosesirup, maltodekstrin, gjærekstrakt og hydrolysert protein.
2. Den ser etter funksjonen som står foran stoffet, som «emulgator», «fargestoff» eller «søtstoff».
3. Den slår opp hvert E-nummer i en tabell over hvilke funksjoner stoffet kan ha.

Det holder med ett treff. Slik fordeler klassene seg:

Monteiro og kollegene som laget NOVA, bruker brød som eksempel: brød av mel, vann, salt og gjær er bearbeidet mat, men blir ultraprosessert når det også har emulgator eller fargestoff.^[11]

SUMT bruker den strenge lesningen av NOVA, der emulgatorer, fortykningsmidler og stabilisatorer teller. Et stoff som kan ha flere funksjoner, teller hvis én av dem står i venstre kolonne. Derfor blir for eksempel syltetøy med pektin ultraprosessert hos SUMT, selv om pektin kommer fra frukt.

Uten markører blir varen Renvare. SUMT viser også hvilken ingrediens som gjorde at en vare ble vurdert som ultraprosessert. Se hvor vanlig ultraprosessert mat er i norske butikker.

I oversikten over E-stoffer har hvert nummer en egen side med navn, funksjon, hva EFSA har konkludert, og om SUMT regner det som tegn på ultraprosessering.

Vil du se om et bestemt stoff er godkjent i en bestemt matvare og i hvilken mengde, er tilsetningsforskriften på Lovdata kilden. Der står EUs liste på norsk.^[5]